Knut Hordnes: Bergensgynekolog med ­utferdstrang

Forespørsel fra Gynekologens redaktør om å intervjue min mangeårige gode kollega Knut Hordnes kom på et dårlig tidspunkt: en særdeles kvalifisert gynkreftgynekolog (og de er nasjonal mangelvare!) skulle slutte på «min» seksjon på Haukeland Universitets­sjukehus for å jobbe hos Knut på Betanien (et privat ideelt sykehus med benign gynekologisk dagkirurgisk driftsavtale med Helse Vest RHF). Så intervjuet måtte utsettes til min skuffelse hadde lagt seg, men nå satt vi her da, i min spisestue med utsikt over Bergensdalen til Haukeland, mens Løvstakken blokkerte sikten til Betanien. Hvit dame (Bergensk marsipankremkake) fra meg og Lakriskonfekt fra Knut utgjorde fredspipen og fikk samtale og mimring i gang.

Den rødhåret, særdeles aktive Knut (født 1959) vokste opp på Landås i Bergen. Han ble ikke funnet kommunalt skolemoden, men foreldrene ville ha ham «ut av gaten», og han ble i stedet tatt under nonnenes beskyttende vinger på private og katolske St. Paul skole. Politimesterfamilien flyttet i 1973 til Paradis, Fana bydel (Bergens Bærum), og Knut startet da sin daglige rutine med å sykle fra Fana til skolen, og senere til universitet og arbeidsplass. Det ble mange år i Bergenstrafikken uten alvorlige uhell, tross et par harde møter med andre syklister (motsyklister) og en katt som trodde den skulle klare å krysse veien.

Knut ble «innrullert» i buekorpset Nygaards bataljon ganske ufrivillig. Faren hadde selv vært sjef og mente det var obliga­torisk («Jeg holdt ut i 5 laaange år»). Disiplin og drill munnet ut i lederstilling som adjutant og ga kanskje inspirasjon til både senere militær karriere og gynekologiske foreningsledelse? Buekorps­marsjering 5 måneder i året var ikke nok aktivitet, men Fana Roklubb ga mulighet for helårlig, mangeårig og fortsatt pågående tilhørighet, både som aktiv utøver, i styreverv og som trener for egne (og andres) barn. Fana Kajakk-klubb og Bergen Havpadleklubb har han også vært innom, og han har padlet det meste av norskekysten. Rokarrieren var visstnok medvirkende til at rektor på Fana Gymnas (selv tidligere roer) lot ham slippe inn i en allerede overfylt naturfagsklasse, et godt utgangspunkt for senere å søke medisin!

Knut startet medisinstudiet i Bergen i 1979 (samtidig som intervjueren), men etter preklinikken ble det en pause i 1982 for «Den store bilturen» i Folkevognsbuss med to kullinger, fra Bergen via Portugal med mål om Marokko. Bilen var gammel og fikk en alvorlig knekk i Frankrike. Knut kunne lite fransk, men lærte at «fissure bloc de moteur» betyr sprekk i motorblokken, som også betyr «game over». Det løste seg med ny motor. Knut var vant med ustabile kjøretøy fra barndommen. Familien Hordnes’ gamle ­Vauxhall Viva stoppet stadig og ofte på Vallaheiene. Det var noe med forgasseren. Det var mer enn én gang de måtte hentes og ­kjøres av farens gode kolleger i politiet. Det var dessverre ikke like lett å mobilisere ordensmakten som reservetransport på Europatur...

Den kliniske del av studiet ble gjennomført i Trondheim 1983-86, og hans første barn Katrine ble født på St. Olavs 1984. Hun har fulgt i fars forspor både faglig (thoraxkirurg) og sosialt med å ha fått sitt første (av fire) barn i studietiden, samt blitt værende i sin fødeby (Trondheim). Deretter fulgte to gutter og til sammen nå syv barnebarn.

Knut var ikke så veldig glad i studietilværelsen («føles ikke så nyttig å bare lese»). Som ferdig doktor med turnus i Orkdal med sin mest leste og inngipsete bok «Outlines of fractures» under armen, opplevdes det derimot veldig tilfredsstillende å håndtere skadepoliklinikk selvstendig: bedøve, reponere, gipse, ta røntgen og evaluere stilling (selv om det var mer enn litt irriterende at sykepleierne i Akuttmottak satt stille i beredskap heller enn å gi en hjelpende hånd).

Og når jordmor på Orkdal tilkalte ham for fødselsrift og lot ham sitte hele natten «time-etter-time» og sy, var det kanskje med­virkende til at han senere ville lære seg fødselshjelp og gyneko­logisk kirurgi på ordentlig?

Etter turnus ble det militærtjeneste, med ett år ved Ørlandet flystasjon som lege på Sea King helikopteret for søk, redning og ambulanseoppdrag. Høydepunktet var å få fly F16. Knut tåler 7,8G (med G-bukse).

Så var det på tide å søke tilbake til Bergen. Ved avdeling for medisinsk genetikk fikk han lære seg å mikroskopere kromo­somer, samt gjøre PCR og utrede familier med sjeldne genetiske tilstander. Han ble der i 1,5 år. Jobben var interessant, men alt for stille­sittende (for en med lopper i blodet), og uten vakter ble det lønnsmessig nedtur fra forsvaret og legevakter i distrikt.

September i 1990 startet Knut sin «ordentlige» karriere som gynekolog på KK, Haukeland. Dette var i pre-medikamentell abort æraen, slik at han fikk mye erfaring med palpering og instrumentering av gravide uteri på «cysten» (en omskrivning for ab.prov-stuen). Ellers var det mye tjeneste i «saltgruven» (ØH-gynpol), før en endelig fikk slippe til på operasjonsstuen (ukens/månedens høydepunkt!). Knut er mer kirurg enn indre­medisiner og ble raskt flink til å håndtere alle instrumenter tilhørende fødselshjelp og kvinnesykdommer. 

På slutten av sin spesialiseringsperiode fikk Knut en D-stilling (fordypningsstilling, en luksus som fantes ved norske sykehus en kort periode, da en faktisk kunne forske i ordinær arbeidstid!). I samarbeid med Broegelmanns forskningslaboratorium og Statens folkehelseinstitutt studerte han Gruppe-B streptokokker (GBS) og mulighet for utvikling av mukosavaksiner. Arbeidet involverte GU på mus («vanskelig å legge inn absorberende veke i vagina, små forhold og risiko for anestesirelaterte dødsfall. Det løste seg med eget konstruert gasskammer med Halothan»). For å få gjennomført den humane delstudien klarte han å sjarmere en kollega til å sette inn tilsvarende veke i cervix på pasienter ved GU i urogynpoliklinikk, som pasienten selv ekstraherte etter gjennomført flowmetri. Deretter ble forholdet mellom bærerskap av GBS og antistoffer i blod og cervix studert hos 200 gravide kvinner.

Spesialiteten ble ferdigstilt i 1997 og det ble disputas i 1998 med tittelen «Mucosal immunity to group B streptococci in the female genital tract. Prospects for vaccine development».

Arbeidet gjorde ham til en selvsagt forfatter av Obstetrikkveileder­kapittel om Gruppe B streptokokker (t.o.m. 2014-versjonen).

Som overlege hadde Knut sin dagtid på operasjonsstuen, men som vakthavende på KK fikk han rikelig med obstetrisk erfaring, og det var som obstetriker (med doktorgrad) han i 2000 drog til Riyadh i Saudi Arabia på King Fahrad National Guard hospital. Sammen med kone og de to yngste barna Eirik og Vebjørn (Katrine var nå på utveksling i USA) bodde de 15 måneder sammen med andre «expats» i Medical City 1 (av 2). Det gav mulighet til å utforske et land som er lukket for de fleste, med blant annet en fascinerende reise i ørkenen langs den nedlagte Hejaz-jernbanen som gikk fra Damaskus til Medina inntil den ble ødelagt under første verdenskrig blant annet av T.E Lawrence (of Arabia). Klinikken hadde 8000 fødsler årlig, 4 vaktlag, og spesialistene (consultants) var for det meste utlendinger. Knut trivdes godt med jobben (og treningsmuligheter: TRIATLON der trening oftest startet kl 05 før dagens dont på grunn av varmen). 

I 2001 var Knut tilbake på KK Haukeland, men fra 2003 jobbet han i tillegg på Volvat før/etter vakt og ved Hammerfest sykehus i mange perioder. 

Fra 2004 var han på IVF-seksjonen og på seksjon for generell gynekologi, tidvis med seksjonsansvar.

I 2009-2010 jobbet Knut flere perioder med Marinens fremskutte traumeteam i Adenbukten. Krigskirurgikurs, etablering av operasjons­stue på fregatten Fridtjof Nansen, klarering av mannskap som «walking bloodbank» og inspeksjon av ulike potensielle transittsykehus langs Afrikakysten ble gjennomført, men heldigvis ble det mest beredskap (litt kjedelig da, og derfor MYE styrke­trening og ergometersykling) heller enn faktiske skarpe oppdrag. «Jeg var seriøst overtrent!»

Hjemme på tørt land (hvis en kan si det om regnfulle Bergen) skiftet Knut jobb fra Haukeland til Betanien i 2010. Ikke lenger forstyrrende byråkrati, ØH- eller nattarbeid, men gynekologisk poliklinikk og dagkirurgi. Konisering, descens, inkontinens hysteroskopi, laparoskopi, hysterektomi (fortrinnsvis vaginalt) – det meste av generell gyn – gjøres med imponerende effektivitet for kvinner som er egnet for dagkirurgi og kun trenger over­våkning over én natt. Her har Knut gitt et stort bidrag til bergensk kvinnehelse for tilstander som dessverre er sørgelig underprioritert på Haukeland!

Knut har også hatt uttalt utadrettet virksomhet i gynforeningsøyemed. Han har deltatt i styret i NGF i 2006-2014, først som vitenskapelig sekretær i seks år, da samtidig del av Scientific committee NFOG (Nordisk Forening for Obstetrikk og Gyneko­logi), samt leder for NGF i to år. Han var kongresspresident for NFOG Bergen 2012. Deretter var Knut president for NFOG 2014-2016. Knut er en god kollega også i foreningssamarbeid. Uten å være høyrøstet følger han opp saker, enten det er i klinsj med Helsedirektoratet, bidrag i råd/utvalg eller i pressen, og har en beundringsverdig orden i referater/programmer/retningslinjer. Han var til uvurderlig hjelp da jeg overtok som leder! 

NGF-styreverv ledet også Knut til EBCOG (European Board and College of Obstetrics and Gynecology), med mulighet for å bli kjent med europeiske kolleger. Også her har Knut gitt «det lille ekstra» ved å bidra som NGFs representant som eksaminator på OSCE (Objective Structured Clinical Exam) for den europeiske spesialisteksamen organisert av EBCOG. 

For sitt mangeårige foreningsarbeid ble Knut så velfortjent tildelt NGFs Hederspris 2021. 

Hva er status pr idag?

Han sykler fra sin bolig i Fana til Betanien, iblant med en liten (1,5t) fjelløpetur på Løvstakken før han sykler hjem. «Syklingen gir meg en mental så vel som fysisk utblåsning». Roing skjer oftest mandag og kanskje torsdag, eventuelt med kajakkpadling onsdag. Det er ikke rart han alltid hadde avdelingens største matpakke i lunsjen. Møter du Knut på kongress har han oftest gjennomført enten en joggetur eller svømmehalløkt i løpet av dagen, og da kan kongresslunsj/-middag bli litt i minste laget, så han setter pris på deling fra oss som ikke trenger å spise hele porsjonen.

I tillegg til Betanienjobb har han etter mange års bidrag som sakkyndig fått fast ansettelse som intern sakkyndig i NPE (Norsk Pasientskadeerstatning) fra 2019.  

Han har fortsatt sitt gutteaktige vesen, men den røde luggen har fått (bittelitt) gråstenk. Han er på sitt 6. år som særboer med jordmor Gry. Med så mye tid på jobb og trening, og lite fysisk tilstedeværelse hjemme, er det kanskje like greit å ha separate husvære i uken og heller nyte helger og fritid sammen på hytten i Austevoll med padling eller på Kvamskogen på ski.

Knut er godt fornøyd med å være gynekolog: «det er tilfreds­stillende å kunne hjelpe kvinner med blødningsforstyrrelser eller inkontinens som så rapporterer at de har fått et nytt liv!». 

En dagkirurgisk enhet med ren elektiv kirurgi uten forstyrrelser av ØH eller obstetrikk gir effektiv drift. Ulempen med å være på et sykehus med lite fagmiljø har vært kompensert med å delta i foreningsaktivitet, reise ut og delta på nasjonale og nordiske fagmøter som har gitt kontakter og vennskap med kolleger i alle nordiske land.

Men Knut anerkjenner at hans opparbeidet kunnskap/erfaring også bygger på andres, og han trekker spesielt frem Kåre Augensen som klinisk forbilde, «direkte og varm i kommunikasjon med pasientene, en dyktig praktisk kliniker i fødselshjelp og operativ gynekologi, passe autoritær og samtidig anti-autoritær, idet han ikke er redd for å utfordre nye eller gamle sannheter». Det er viktig å tørre å spørre hvorfor. Og ikke minst (her blir intervjuobjektet persisterende, intervjueren er beskjeden, men det bør med) – det er Jone som ringes når gode råd er som dyrest! I forenings­sammenheng fremhever han to gode kolleger som har nedlagt et betydelig arbeid for fag og forening, nemlig Ole Erik Iversen og Rolf Kirschner, da «begge kan formulere seg gjennom perleporten og tilbake igjen, enestående til å frembringe klare budskap og skape gjennomslag eller konsensus i vanskelige saker».

Kakene og karamellene er spist opp, solen gått ned og en trivelig passiar er overstått. Jeg (og mange andre) er glad for å ha deg som den gode kollega du er og gleder oss til å møte deg på neste kongress, enten på NFOG i Trondheim eller Årsmøtet (NGF) i Haugesund.

Men vi glemte å snakke om BRANN....Til det kan sies at det ikke gjør så mye. Knut er den bergenseren som engasjerer seg minst i laget, og har aldri vært på Brann stadion. Han var til stede da Brann slo Sogndal i cupfinalen på Ullevål i 1976, og mener det bør holde.