Lyden av nytt liv i bomberegnet

Kontrastene er store i Gaza, spesielt når man jobber som fødselslege. Forventningen knyttet til den lille spiren som vokser frem, gleden over det nye barnet som blir født – midt i håpløsheten.

Hun kommer til kontroll – har ikke vært til undersøkelse før, selv om hun er halvveis i graviditeten. Tilgang til helsehjelp har vært begrenset for flyktningene som bor i telt rundt feltsykehuset til ICRC – den delen av Røde kors som jobber i krigssoner. Den 6 år gamle datteren blir kjempeskuffet over at barnet i mors mage er en gutt – «wallad» sier jeg på mitt begrensede arabisk og jenta begynner å grine. Hun ønsket seg en lillesøster. 

Telt er en overdrivelse, kun et fåtall har skikkelige telt av vanntett materiale som skjermer for regnet og ørkenvinden som kommer plutselig og kraftig, og blåser sand inn til de fåtall av eiendeler de har klart å karre med seg før husene ble bombet. De bor på stranda – på sanda og det er sand over alt. De har på seg sandaler pyntet med glassperler, og tærne er skitne og inngrodde og etterlater en liten haug av sand på undersøkelsesbenken eller nedenfor denne hvor de tok av seg på beina. Tilgang til toalett, vann og sanitære forhold er dårlig. Derfor drikker de lite, får urinveisinfeksjoner og hemoroider. Når 50 stk deler på et toalett er det bedre å holde seg. 

Utenfor enkelte av teltene står det flotte biler – mye finere enn den jeg kjører rundt med hjemme når mine 4 tenåringer skal på fritidsaktiviteter. Dette er mennesker som har levd behagelige liv, som oss her hjemme. Med utdannelse, arbeidsplasser, komfortable hus og mulighet for utvikling. Nå er skole, jobb, politi, aktiviteter og struktur helt satt ut og eksisterer nærmest ikke mer. Derfor kan vi opp­leve at barna kaster steiner på Røde kors bilen når vi kjører ­forbi– ikke fordi de er sinte fordi det har tatt for lang tid før Røde kors fikk slippe inn i Gaza – men fordi de ikke har annet å gjøre. Forflytning er vanskelig og de lokale jordmødrene jeg jobber med må gå 1-2 timer for å komme seg på jobb, hvis de ikke er heldige og får haik med en vogn trukket av esel eller en bil – eller det som likner en bil etter at ruter, lykter og karosseri er bulket eller fraværende. 

Jeg kom inn med første pulje av helsearbeidere i slutten av april -24. Min jobb var å organisere og bygge opp fødeavdelingen som strakk seg over 2 telt som var koblet sammen. Air condition i den ene delen hvor selve fødslene skulle være. Vi manglet fortsatt «cold chain drugs» som Oxytocin og fikk god hjelp av helse­myndighetene på Gaza. Vi fikk også en CTG maskin fra sykehuset i Rafah som trolig snart måtte stenge grunnet bakke­invasjonen som nærmet seg. I teamet fra Norge var en fantastisk jordmor, Elin – som nylig hadde vært i Rafah og jobbet for Leger uten grenser. Hun hadde god kontroll på alt som måtte på plass av papirer og hvordan vi kunne lage prosedyrer ut ifra retningslinjene i Palestina, Leger uten grenser og hva vi faktisk hadde tilgjengelig. 

Sykehuset åpnet en god uke etter at jeg kom, og det smeller oftere og høyere ettersom bakkeinvasjonen i syd-øst er i gang. De lokale jordmødrene Dina og Jasmin, har måttet evakuere sine hjem. En natt før de flyktet hadde de hørt bomber komme nærmere hele natta, ingen søvn, barna gråter. De møter allikevel blide og ­interesserte på jobb neste dag. 

Jeg sover med 4 andre i et rom som er åpent inn imot kjøkkenet, i første etasje i strandhuset med 3 etasjer, som Røde Kors leier dyrt av lokale. Det er en mur rundt huset og vakter som passer på oss når vi krysser veien over til sykehuset. Det er min bevegelsesfrihet. 20 meter. Jeg løper små runder i bakgården hver morgen og gjør litt yoga på taket, om det er trygt. Vi bor ca. 20 stk. der i starten, og har 2 toaletter inne og felt dusjer og toaletter ute i bakgården. Kaldt vann i springen som ikke er trygt å drikke. Alle får diare/oppkast etter tur selv om vi tar forhåndsregler. Jeg blir frustrert over en kollega som står opp kl. 5 hver dag, en slags forsinket Ramadan faste – skjeen klirrer i bollen når han spiser. Umulig å sovne igjen fordi etter det, begynner skytingen fra sjøen mot land. Militærbåtene ligger der ute konstant – og det skytes hver morgen. De passer på at ingen drar over til Egypt. At ikke fiskerne kommer litt for langt ut. Artilleri rettes mot der vi bor. Det er sandsekker langs veggene som vender mot sjøen, enkelte av rommene har også metall plater foran vinduene. Flyktningene i telt har ingen beskyttelse. 

Under det første keisersnittet begynte det å blåse opp og hyller veltet inne på operasjonsstua. Teltene blafret og ristet. Skrallet av bomber hadde vi nå blitt vant til og vi skvatt ikke slik vi gjorde i starten. Sectioraten ligger på rundt 30% og det er ei med smerter og 2 tidligere snitt som må forløses. Heldigvis har vi god tid – logistikken er ikke det samme som hjemme hvor vi trykker på en knapp så står alle parat. Anestesilegen nekter plent at far får være med, fedre skal ikke være med på fødsler. De har alle med seg minst ett kvinnelig familiemedlem – det er en stor hjelp for oss. Både ansatte, pasienter og familie får mat fra World Food kitchen 2 ganger om dagen. De sjeldne gangene det serveres kjøtt, plukker jordmødrene ut bitene, legger i noe plast de finner – og tar med hjem til ungene sine. 

Gravide i Gaza er som gravide hjemme – opptatt av ultralyd og de vil vite hvilket kjønn barnet har. De føder flott når aktiv fødsel har startet. Hvis det går litt tregt, sier jordmødrene – du må gjøre “exercise” og setter seg på huk og reiser seg opp igjen. De gravide står tappert ved sengen og gjør knebøy til oppmuntring fra mor/svigermor, den gravides erfarne medhjelper ved fødselen. Kvinnen på 25 år som mistet sin mann for flere måneder siden uttrykker ingen smerte – har lite mimikk hele fødselsforløpet. Det gjør ­større inntrykk på meg og stikker dypere i magen min enn bedende, store tårevåte øyne og stressede stemmer som trygler om hjelp fra ­“Dr. Ida”. 

Uavhengig av krigen som pågår, fører obstetrikken sin egen kamp på liv og død. Den 20 år gamle moren som kom inn en morgen for å føde sine avdøde tvillinger – monochoriale med vekt 400 og 600 gram. Trolig tvillingtransfusjonssyndrom som ikke hadde en sjanse her. Sorgen til far, bestemødrene som jamret høylytt. Moren selv var noe matt og tom. Vi måtte levere ut tvillingene raskt til dem fordi en bekjent skulle begraves og da kunne de komme i samme grav. 

Det var også den 32 uker gravide med et barn i magen som hun visste hadde misdannelser. På ultralyd var det ingen vann i magesekken eller blæra, store nyrer, anhydramnion, fikk ikke inn omrisset av hodet skikkelig. Jeg fortalte jordmødrene at når denne fødes skal barnet få ligge på mors bryst og dø i fred. “Nei – vi må sende henne til Nasser sykehuset, der kan babyen ha en sjans”. Jeg forklarte at det eneste en overflytting medførte, var risiko for mor – ingen kunne hjelpe dette barnet. Da det fødtes spontant noen få dager senere, fikk han ligge på mors bryst i 30 minutter – så sluttet hjertet å slå. Meckel–Gruber Syndrom var ikke på mitt repertoar (jeg er ikke fostermedisiner) – men jeg måtte stole på hva jeg så. Det var ikke mulig å google noe som helst fordi tilgangen til ­internett var altfor treg og begrenset. 

En sekstenåring kommer og lurer på hvorfor hun ikke er blitt gravid etter å ha vært gift i 2 år. “Hadde du fått mensen før du giftet deg?” – “ja, et halvt år før.” Andre oppsøker også sykehuset for å få hjelp til å bli gravide. Dette er stor kontrast til Norge hvor utdannelse, jobb, hus og helst fast stilling skal være på plass før reproduksjon er et tema. Livet leves videre – selv under harde vilkår. 

Fjortenåringen kommer og er helt fortvilet fordi hun ikke har hatt mensen siste halvår. Har det skjedd noe siste tiden? – jo – besteforeldrene er drept, de har flyttet fra hjemmet og bor i telt og det er ikke lett. Basal menstruasjonsfysiologi og stresspåvirkning forklares etter beste evne gjennom en ung kvinnelig tolk – og jenta går lettet “hjem” igjen. 

En annen tenåring er fortvilet over at onkelen og tanta ikke er snille med henne, hun hadde blitt slått og stengt inne fordi hun hadde røpet en hemmelighet. Det hadde ikke noe med fødselshjelp å gjøre – men jeg var på dette tidspunkt den eneste ­kvinnelige legen og ble bedt om å hjelpe. Var det noe seksuelt overgrep? Hvor alvorlig var dette? Røde kors hadde en lokal ­representant som jobbet med psykososial støtte og vi kunne koble disse sammen. 

Sykepleieren i akuttmottaket kommer på jobb en ettermiddag med plaster på øyebrynet. Hun gir en forklaring på skademekanismen som jeg umiddelbart ser ikke stemmer. Da hun var alene spurte jeg om det var mannen hennes som hadde skadet henne. Det var det, og det var ikke første gang. Han kan ikke få barn, har lite utdannelse – og han er ikke snill mot henne. Hun vil gå fra han, men det er vanskelig nå som det er krig. Kvinnen på 48 kommer til meg. Hun har en stor kreftsvulst i venstre bryst som skulle vært fjernet i Egypt før krigen brøt ut. Nå er det ingen sjans til å få kurativ ­behandling og både kulen og fortvilelsen vokser uhemmet. ­Grensen til Rafah er stengt og ingen kommer ut eller inn. ­Hverken jordmor Elin som har brukket armen ved et uhell, og heller ikke legene og sykepleierne ved European Gaza hospital i sentrum, hvor kamphandlingene kom altfor nære til at de kunne være der mer. Den australske sykepleieren er frynsete og savner sine 2 mindre barn hjemme, søvnvansker og stress tar over – selv om det føles bedre å være litt lengre borte fra kamphandlingene enn sentralt i Rafah. Mange av de fødende tør ikke føde på sykehuset vårt fordi det er for nærme krigssonen. Man kan ikke sende dem hjem når de er i latens – til et telt uten vann, gående på en uopplyst vei på natten hvor det kan være lokale kamper og skuddveksling. 

En ettermiddag var vi i røntgenteltet og det hørtes skudd – altfor nært. Vi la oss umiddelbart ned på gulvet og håpte på det beste. Jeg følte ingen ting. Skuddene vedvarte og det var vanskelig å vite om vi skulle ta ned han som lå på undersøkelsesbenken eller ikke. Det ble stille og vi ventet et par minutter før vi reiste oss – så kom skuddene igjen og vi hørte skriket av trefninger. 30 sekunder senere var folkemengden i akuttmottaket med et par sårede – en i buken, en i hodet. Dette var ingen presisjonskrig – det var lokale gjenger som sloss sine egne slag. Uten hensyn til oss. De israelske styrkene hadde merket av hvor vi var på kartet, Hamas visste om oss – de stridene parter ga grønt lys forut for hver forflytning utenfor sykehuset. Derfor turte jeg være der. Måtte stole på at systemene fungerte og kunne ikke bekymre meg for om det skulle falle en bombe – da kunne jeg ikke gjort noe uansett.

En kveld kom det mange skadede til akuttmottaket – en “mass casualty”. Det hadde vært en utilsiktet trefning av teltområdet ikke langt fra oss. Vi hadde bare så vidt gått gjennom hvordan vi ved et slikt tilfelle skulle organisere oss, og min rolle som obstetriker var å ta var på de som var i ferd med å dø og ikke kunne reddes. Sorteringen var ikke lett – og jeg var inne i det røde teltet med de alvorligste skadde. Der var det 6 bårer – jeg kan lett fremkalle bildene i klarhet på netthinna om jeg tenker på det. En med alvorlig thorax skade, ei som var død i det ene hjørnet og jeg skulle flytte henne til kjølecontaineren, ei som hadde nesten avrevne legger bilateralt og en stor flenge lateralt på høyre lår – hun var anemisk, klam og blek. “Am I going to die?” hvisket hun svakt. En middelaldrende mann med stygg og omfattende brannskade hvor fotsålene liksom hadde løsnet fra under føttene, og en yngre tenåring med spinalt sjokk som lå ved siden av han og skalv. Midt på gulvet var det ei båre med en gråblek kvinne hvor jeg så vidt kjente puls. Da jeg så ned på gulvet lå det ei hånd. Jeg plukket opp handa, og alle lydene rundt meg forsvant. Jeg sa litt ut i lufta “is someone missing a hand?” Forventet ikke egentlig noe svar – men så meg rundt. Handa kan ha tilhørt et stort barn eller ung tenåring. Den var avrevet ved håndleddet og kald. Den passet ikke til noen av dem som var i teltet og jeg sjekket også den gråbleke kvinnen – hun hadde begge sine hender på plass og var nå død. Hadde det vært datteren hun tviholdt i handa da det smalt – som hadde blitt revet fra henne? Jeg la den sakte ned under teppet som var over henne, og så kom lydene i mottaket tilbake igjen i min bevissthet og vi flyttet kvinnen til kjølecontaineren. 

Når det er overveldende mye skader og lidelse er det som å jobbe bak en glassvegg. Jeg gjør det som skal gjøres uten å føle så mye på det. Helt til faren til gutten med spinalt sjokk kommer og skal følge han til ambulansen for overflytting til et annet sykehus hvor de tar imot nerveskader. Det fortvilede uttrykket til faren går rett inn i meg – forbi glassveggen og jeg føler på smerten, den endeløse fortvilelsen og må svelge hardt og tørke bor et par tårer, puste dypt og gå videre til neste telt. 

Når jeg endelig legger meg på feltsenga i rommet med nå 8 andre på morgenkvisten, etter å ha assistert på amputasjoner, laparoto­mier, fjernet splinter som har smeltet seg ned i huden – da siger den menneskelige lidelsen inn over meg og jeg gråter stille i mørket noen minutter – fokuserer på pusten og sovner utmattet. 

Noen morgen er jeg fylt av energi og lytter til musikk med rytme mens jeg løper lett over den hardpakkede sanda i bakgården. ­Andre ganger må jeg bare ligge på ryggen på taket og lytte til Brahms requiem og kjenne på liv og død – hva det er å være menneske. Hvor heldige vi er hjemme i lille Norge. Jeg har en støttende mann, friske og sterke barn, hus og mat, gode kolleger og en jobb hvor vi har tilgang på det vi trenger av medisiner, personale, trygg transport langs veiene, fødestuer med rom for privatliv. Mulighet for ivaretakelse og utvikling. Den ukuelige kraften i de lokale kollegaene her gjør inntrykk – hjemme sliter vi med utbrenthet. 

Mens jeg strever med å formulere hva som skal med i reisebrevet, kommer nittenåringen min hjem på permisjon fra drilltroppen i garden. Han klunker på pianoet. “Vet du hvilken sang dette er, mamma?” Og jeg gjenkjenner det som Kringsatt av fiender – Nordahl Griegs “til Ungdommen”. Den spilles på en del av Oladrillen og vi går gjennom teksten sammen. Sjelden er det noe dikt som treffer meg så nært som dette – jeg har sett hvor brutalt krig er, hvor forsvarsløs og sårbar menneskekroppen er mot kuler og splinter – jeg deler mentale bilder fra krigen med min sønn som jeg ikke har gjort før og vi leser diktet videre. Jeg feller tårer – han blir blank i øynene og vi snakker om hvor viktig det er å anerkjenne menneskeverdet – at vi må kjempe kampene med ånd og ta vare på skjønnheten og varmen. Vi som fødselshjelpere blir stadig minnet på dette med de dyre, umistelige barna vi legger på mødrenes barm. For et privilegium å ta del i dette mirakelet – gang på gang.