Anne Flem Jacobsen – NGFs eget kraftverk

Like før jul kom det forespørsel fra Gynekologen om å lage portrett­intervju med min PhD-veileder, gode kollega og venn Anne Flem ­Jacobsen i anledning velfortjent Hederspris. Jeg har kjent Anne siden 2010, da jeg var innom i et 3 måneders vikariat på Ullevål, der hun var seksjonsleder. Historien om vårt første virkelige møte sier mye om hvem hun er som menneske, kollega og leder.

Jeg kom fra Haugesund Sjukehus, som hadde hatt STAN siden 1996. Jeg var lamslått over Ullevål, som fortsatt grislet rundt med papirstrimler, og ikke hadde noe felles språk for å klassifisere CTG. Da noen spurte om jeg ikke ville fortsette ved avdelingen, svarte jeg takk, men nei takk. Jeg ville «lære meg obstetrikk på en ordentlig fødeavdeling». På tross av at jeg altså var en ekstremt irriterende LIS-lege med begrenset erfaring, kalte fru Flem inn til «exit-intervju», der hun med oppriktig nysgjerrighet ville høre hva jeg ikke var fornøyd med. Da tenkte jeg «dette er hel ved», og da jeg bestemte meg for å forske, var Anne det naturlige førstevalget som veileder. Førsteinntrykket var riktig. Denne dama har en faglig nysgjerrighet, evne til å tolke folk i beste mening, og «yes, we can»-holdning som det bare er å ta av seg hatten for. Jeg har aldri opplevd at hun ikke har tatt seg tid når jeg har ringt for å diskutere fag, en ny ide jeg har fått, eller for å spørre henne om å påta seg (nok) en oppgave. Jeg unner alle krevende ansatte en Anne Flem Jacobsen, hun klarer å få frem det beste i viltvoksende ugress. ­Viktigst av alt er hun en som også klarer å si ifra når man gjør noe teit. Det er ekte omsorg, som de fleste skyr unna. Effektiv som hun er, kom hun raskt med forslag til datoer vi kunne møtes, og vi booket oss inn på en nydelig restaurant på Grünerløkka, for som alle vet kan Anne kunsten å lage fest i hverdagen. 

Hverken objekt eller intervjuer er imidlertid fra Oslo, så hvordan havnet vi her? 

Barndom, oppvekst og studietid: 

Hvor startet det hele?

Jeg ble født på gamle Ålesund sykehus, i seteleie, som førstemann. Mor visste ikke at barnet kom i seteleie før under fødselen, og som for andre på den tiden reflekterte hun aldri noe mer over det. Mor var enegget tvilling, og begge søstrene fikk førstemann i seteleie. Da min datter Line kom, var det også i seteleie, så avansert ­obstetrikk ligger helt klart til familien.

Line endte jo som olympisk medaljevinner – var du også sporty som ung?

Utover fjellturer til fots og på ski, svømte jeg litt og drev med håndball en stund, men den virkelig store interessen var korps. Jeg spilte kornett fra jeg var 7-8 år til jeg var 18, og elsket korpslivet. 

Hva inspirerte deg til å studere medisin?

Jeg vokste opp i avisfamilie, men bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville bli journalist. 

Jeg hadde et ønske om å jobbe med mennesker, og onkelen min, Eric Rinvik, var professor i anatomi i Oslo. Han snakket veldig inspirerende om faget sitt. Jeg søkte økonomi, farmasi, kjemi og medisin, og kom inn på både farmasi og kjemi. Da skjønte jeg at jeg hverken ønsket å bli farmasøyt eller kjemiker, men ville bli lege. Jeg lærte meg tysk og kom inn på medisin i München, som var en fantastisk by å studere i. 

Hvordan opplevde du studietiden? Var du like effektiv med ­lesingen som med alt annet?

Jeg leste ikke mest, men jeg leste effektivt, slik at jeg skulle få tid til andre ting, for eksempel Norwegishe Natt og ANSA, og både fjellferie og strandferie rundt i Europa. Det var en veldig fin studie­tid. Vi hadde god råd sammenlignet med tyskerne, som ­syntes vi levde som grever.

Er det noen opplevelser fra studiet du særlig husker?

Det var mange minneverdige øyeblikk, men et av dem var da dermatologiprofessor Eder presenterte en av de første HIV ­pasientene med Karposi sarkom, som på den tiden jo var en dødsdom, med den stakkars pasienten plassert foran i et fullsatt audiotorium, som var skikken den gangen. 

Spesialiteten og fødselshjelpen: 

Hvordan endte du i denne spesialiteten, og hva gjorde at du valgte fødselshjelp?

Jeg visste tidlig at jeg hadde kirurgisk lynne og likte faget. Jeg hadde det som valgfritt emne i turnus, og gjorde unna gruppe 2-tjeneste og kirurgi i Ålesund. Jeg hadde fått gruppe 1-tjeneste i Bergen, men så dukket det opp en mann, og jeg startet på Ullevål i 1993. Jeg hadde enda ikke bestemt meg for retning, og Anny Spydslaug trakk mot gynekologi. Men så kom Pål Øian innom et halvt år som professor og sa «men du skal jo bli fødelege». Og da tenkte jeg «åja, så det er det jeg skal bli», og slik ble det. 

Du har jo både samme fag, arbeidssted og mann den dag i dag som i 1993, så det kan man vel si var et godt valg. Du har jo vært mange år i faget nå, kan du huske hvordan den første tiden i faget var?

Det var skummelt, men veldig gøy. På Ålesund sykehus traff jeg Sissel Hjelle som var litt eldre LIS, og hun ble mitt forbilde. Det var en viktig trivselsfaktor de første årene. Av mer utenomfaglige inntrykk har jeg fortsatt et klart bilde av avdelingsoverlegen, som satt og røykte Teddy på morgenmøtet. 

Hva likte du best?

Jeg likte akuttsituasjoner, og at jeg kunne jobbe med hendene. Det var også fint at sykehuset var av en størrelse der man kjente alle, og det var lett å spørre om hjelp. 

Hva likte du ikke?

Jeg husker en konisering hvor jeg perforerte, og tarmen kom ut. Den overlegen som sto bak da slapp meg aldri til igjen. Den ­frykten overlegen viste ved at hun ikke klarte å ivareta den akutte situasjonen og meg gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Jeg tenkte «sånn skal jeg aldri bli». 

Hvilken opplevelse på fødeavdelingen har gjort mest inntrykk på deg?

En av de sterkeste opplevelsene var en kvinne som mistet et barn i en fødsel jeg var involvert i, som kom tilbake i de tre neste ­fødselen og ønsket å bli fulgt av meg. Det betydde mer enn jeg kan si. 

Hva opplever du som mest meningsfylt i jobben?

Det å vises så mye tillit er et privilegium – at vi jobber i et fag hvor vi kan gjøre en forskjell. Jeg har også hatt stor glede av å anvende kunnskapen om trombose i klinikken. Pasienten kommer inn med skuldrene høyt, hvor jeg kan berolige og gjøre svangerskapet til en fin opplevelse. Jeg må også trekke frem den enorme mestrings­følelsen ved å gå inn i en akuttsituasjon og jobbe i team. 

Hva er den verste opplevelsen du har hatt i faget?

Jeg var akkurat ferdig overlege og forløste et seteleie vaginalt. Det var vanskelig forløsning av hodet, og jeg måtte applisere tangen to ganger. Det kom ut et sprekt barn, men det kollaberte og døde en uke senere, med antatt tentoriumblødning som årsak. Da lurte jeg på om jeg skulle slutte i faget. Den som virkelig gjorde forskjellen da var barnelege Rolf Lindemann. Han la armen rundt meg og sa «du gjorde ditt beste, Anne, du skal fortsette i faget». Det sådde frøet for hvor viktig kollegastøtte er. Da tenkte jeg «SÅNN skal vi ha det». 

Og det har du jo virkelig dedikert deg til – du har vært engasjert i kollegastøtte i mer enn 20 år, og fortalt om egne opplevelser, noe som betyr svært mye for yngre kollegaer. Fortell litt om det arbeidet.

Annetine Staff kom og fortalte at hun savnet noen å sparre med etter at hun ble spesialist, og vi utviklet et system for gjensidig veiledning. Det endte med publikasjon i tidskriftet i 2003, og et sterkt og varig vennskap. Jeg har også hatt fokus på ivaretakelse av medarbeidere da jeg var seksjonsleder, og i arbeidet med NGFs veileder i fødselshjelp. 

Forskning: 

Hva gjorde at du begynte med forskning?

Jeg hadde svangerskapsperm i 96, etter å nesten ha gått i fødsel på jobb. Da jeg fortalte sjefen at jeg ikke var i form, ble jeg satt på skiftestuen, for der kunne man jo sitte på en stol. Den natten gikk vannet, og Line kom til verden i uke 34+4. 

I permisjon måtte jeg ta stilling til hva jeg skulle gjøre videre. Jeg hadde akkurat blitt spesialist da jeg gikk ut i permisjon, og den gangen var doktorgrad en vei til overlegestilling. Da jeg kom ­tilbake fra permisjon, deltok jeg i et forskningsprosjekt. Jeg ble tilbudt overlegestilling og trengte ikke doktorgrad, men da var interessen for forskning vekket. Jeg var heldig og fikk sjanse til å jobbe med et klinisk prosjekt om trombose og svangerskap, og resten er historie.

Hva gjorde at du fortsatte med forskning?

Det var veilederen min, Per Morten Sandset, som bestemte seg for at jeg måtte fortsette. Så jeg tok ingen post doc, men forsket ved siden av full klinisk stilling og lederstilling på fødeavdelingen på Ullevål fra 2008. 

Hvis du skulle trekke frem 1 ting fra forskningslivet som har ­engasjert deg mest - hva ville det være?

Jo mer du kan og lærer, jo mer nysgjerrig blir du. Opplevelsen av å tilegne seg kunnskap, og få dybdeforståelsen av et tema er helt unik. Å bli superekspert på en liten nisje anses av mange som nerdete, men summen av alle disse ekspertene blir et større hele, som løfter hele faget.

Som professor og modulleder ved UiO har du etter hvert undervist ikke rent få av morgendagens kollegaer, og jeg vet at du inspirerer mange til å velge vårt fag. Hva kan vi andre lære om innsalg av faget? 

De yngre synes faget fremstår med stor fallhøyde, og de er ­bekymret for lange vakter og å ikke strekke til. Da sier jeg ja, det er lange vakter, men det er også mye kompensert fritid. Når det går galt tenker jeg «faen, hvorfor ble jeg ikke blomsterdekoratør», men de aller fleste dager er jo ikke sånn. Dette er verdens beste fag. Tenk å få være med på den største dagen i noens liv hver dag, og gjøre en virkelig forskjell. Det er ikke alle som kan dra hjem etter å ha reddet et par liv, på en vanlig tirsdag. 

Engasjement og tanker om fremtiden: 

Du er jo en godt over gjennomsnittlig engasjert dame, med en CV ordtellingen i denne artikkelen ikke tillater oppramsing av. Men hvis vi trekker frem det som kanskje har hatt størst betydning for flest av NGFs medlemmer utover trombosekompetansen din, må det kanskje være arbeidet med Veileder i fødselshjelp. Hvordan ble du involvert der, og hvordan har denne tiden vært?

Jeg ble invitert inn av Pål Øian i 2013 sammen med Jørg Kessler. I 2018 ble jeg redaktør for den siste veilederen som ble publisert i «gammelt» format i 2020. Og så kom du med forslag om omlegging til dagens modell med årlige møter, og det ville jeg med glede lede i mål. Det å jobbe med veilederen har vært noe av det mest givende jeg har gjort, og anbefales til alle kollegaer. Det er utrolig å oppleve lagånden som finnes i NGF. Vi har vært en foregangsforening for faglige veiledere i Legeforeningen, det er jeg veldig stolt av. 

Hva tenker du er de viktigste endringene som har skjedd i faget?

Spesifikt vil jeg si fosterovervåking, hvor vi har fått et felles språk og en sertifisering. Generelt vil jeg si NGFs veileder i fødselshjelp som helhet. Vi har i aller høyeste grad fulgt med i utviklingen, for eksempel gjennom arbeidet med preeklampsi. Inntil 2012 døde en kvinne hvert annet år som følge av preeklampsirelaterte komplika­sjoner. Etter 2012 har ingen dødd. Det er et potent vitnemål til fordel for nasjonale retningslinjer, som har bidratt til å løfte Norge til verdenstoppen. 

Det er også en økende erkjennelse av at det er et krevende fag. Det er mer fokus på kollegastøtte, og en holdning om at det er lov å gjøre feil, men det er ikke lov å ikke lære av det. Dette skifter fokuset vekk fra enkeltpersoner og over mot systemet. Det er en viktig endring, som også gjenspeiles i Helsetilsynets tilnærming i tilsynssaker. 

Hva blir den største utfordringen for morgensdagens gynekologer og obstetrikere?

Vi har mer krevende pasienter, som forventer mer av oss. Det øker behovet for bedre forventingsstyring og informasjon om fødsel og barseltid i forkant av fødselen. 

Som tidligere redaktør for veilederen tenker jeg også at det kanskje blir utfordrende å klare å inspirere til nok investering i faget. Mesteparten gjøres i dag på dugnadsbasis, og work-life balance har nok skiftet litt mer mot life. Jeg tror vi som fagforening må skape forståelse av at det å jobbe med akuttmedisin er toppidrett. Man blir ikke verdensmester av å jobbe 8 timer per dag. Det som også er et faktum, er at jo mer man lærer seg om noe, desto mer interessant blir det. Jeg opplever ikke at det å lese fag eller å svare på spørsmål fra en kollega om kvelden er jobb, det er jo kjempe­interessant og lystbetont! Den tilnærmingen til faget står kanskje for fall, og det synes jeg er synd for de yngre kollegaenes skyld, fordi man risikerer å glipp av den dype tilfredstillelsen av å kunne noe virkelig, virkelig godt. Det er en følelse jeg unner alle.

3 om Anne: 

Annetine Staff: “Anne rommer det meste: Like solid som Norges grunnfjell, stiller opp for alle - også i livets vanskelige stunder. Lakenskrekk, sporty, elegant og moteriktig, faglig frontfigur og ikke redd for å si sin mening med en tydelig stemme - når det trengs.”

Jørg Kessler: “Anne er en obstetriker som brenner for faget som få andre gjør. Hun er ikke vanskelig å be, raus, vennlig, men også tydelig og bestemt. Med disse egenskapene har hun gjennom mange år på forbilledlig vis styrt utviklingen og revisjonen av nasjonal veileder i obstetrikk.”

Meryam Sugulle: “En kollega som man kan stole 100% på: hun kommer inn uansett klokkeslett eller ferie når det brenner på ­bruket og svarer på telefon selv om hun har huset full av gjester når man trenger et råd. Kunnskapsrik og lærevillig, aldri ­ned­latende selv om hun er deg overlegen.”